Før en klippe blir berømt, er den bare berg som reagerer på vann, trykk, varme og tid. Quveliotrovs forklarer hvordan disse kreftene — som virker i ulik hastighet og ulike kombinasjoner — etterlater søyler, buer, krystallrom og fjell som ser ut til å bryte reglene.
Det er fristende å begynne med rekordholderne: den høyeste søylen, den største krystallen, den eldste toppen. Vi foretrekker å begynne med et roligere spørsmål — hva skjedde her? Hver merkelig landform er den synlige enden av en prosess, og når du kan navngi prosessen, slutter formen å virke tilfeldig.
Fire hovedkrefter står for mesteparten av arbeidet. Vann løser opp, transporterer og avsetter. Trykk, fra bevegelige plater og begravd vekt, bøyer og løfter berg. Varme smelter det, bakes det og driver mineralrike væsker gjennom det. Tid lar langsomme prosesser summere seg til store resultater. De fleste formasjoner involverer mer enn én kraft, og to formasjoner som ser like ut, kan ha blitt bygget på ganske ulike måter.
Når du møter en ukjent landform, kommer du ofte langt med fire spørsmål:
Hva består bergarten eller mineralet av?
Hvordan ble dette materialet dannet i utgangspunktet?
Hva er blitt tilført eller fjernet siden?
Over omtrent hvilken tidsperiode skjedde dette?
Gjennom hele dette nettstedet skiller vi mellom etablerte mekanismer — støttet av måling, eksperimenter og gjentatte observasjoner — og arbeidshypoteser som forskere fortsatt tester. Geologi er en levende vitenskap, og noen kjente steder har fortsatt ærlige spørsmålstegn.
02Erosjon og avsetning
Vann som billedhugger
Vann former berg på to motsatte måter. Det fjerner materiale — ved regn, elver, frost som kiler seg inn i sprekker og langsom kjemisk oppløsning — og det tilfører materiale ved å avsette oppløste mineraler der forholdene endrer seg. De mest overraskende formene oppstår der lag med ulik styrke ligger side om side, slik at vann fjerner de svake delene raskere enn de sterke.
Sedimentær
Sandsteinsbuer
Sprekker deler berget i tynne finner; vann og frost uthuler dem til det bare står igjen et spenn. Delicate Arch i Utah er et klassisk eksempel.
De fleste huler begynner med kjemi: litt sur vann som løser opp kalkstein langs sprekker. Når et hulrom finnes, kan det samme vannet reversere prosessen og avsette mineraler, og bygge stalaktitter dråpe for dråpe — eller, under sjeldne, stabile forhold, vokse krystaller store nok til å gå på.
Mineral
Selenittgigantene
Gipsbjelkene i Mexicos Naica-grotte vokste i varmt, mineralrikt vann som holdt en bemerkelsesverdig jevn temperatur.
Fjell bygges av trykk og formes ved fjerning. Kolliderende plater knekker og løfter skorpen; is, elver og frost skjærer den deretter ned. En topp med skjellførende kalkstein på toppen, eller en enslig flattopp-mesa over en regnskog, gir mening når du leser begge halvdelene av historien.
Forklaringsmodell
Foldede lag
Lag som ble dannet flate, kan bøyes til bølger av vedvarende kompresjon, som i Himalaya.
Vulkanske landskap registrerer varme som blir til varig form. Hvordan lava flyter, avkjøles og sprekker avhenger av kjemien og hvor raskt den mister varme. Sakte avkjølt basalt kan splittes i forbløffende regelmessige søyler; lava som strømmer ut under vann danner avrundede puter; eksplosive utbrudd bygger kjegler av løse fragmenter.
Ruglete topp — avkjølt raskt, brutt av senere bevegelseEntablatur
Tynne, uregelmessige søyler — raskt avkjølt med vannØvre sone
John McPhee, Basin and Range (1981) — en tilgjengelig klassiker om dyp tid.
Blir en formasjon noen gang «ferdig»?
Nei. Buer kollapser, kjegler eroderer, og huler fortsetter å løses opp. Det vi ser, er et øyeblikksbilde av en pågående prosess.
Hvorfor dannes lignende former i ulike bergarter?
Ulike prosesser kan føre til lignende former. Hoodoos i kalkstein og feekaminer i vulkansk tuff ser like ut fordi begge har et motstandsdyktig lokk over svakere berg.
Sedimentær
Sedimentær
Kjemisk avsetning
Mineral
Forklaringsmodell
Mineral
Forklaringsmodell
Sedimentær
Magmatisk
Magmatisk
Forklaringsmodell